Jeg og mitt arbeide, med historien om

                                            Jonas Øglænd

Her er mine dager om Tempo historien, fra

                                    4. til 17. november

4. nov 2020

Som lovet, neste oppdatering er om modellåret 1939 og sier det med en gang, en utrolig vanskelig tid ikke bare for Tempo, men for hele bedriften.

Nå jobber jeg med bakgrunnsstoff og her er det mye å forholde seg til. Erkjenner at nå arbeider Tempo i motbakke og på flere arena.

Hos Sachs, arbeider produktutviklingen alt remer og tøy tåler, i andre enden sitter Jonas Øglænd og venter.

Må stadig minne meg om at informasjon i ulike bøker, brosjyrer og fagblad er utformet av eksterne ordkunstnere, og blir således offisiell informasjon, som jeg har valgt å forholde meg lite til.

Så er det slik at for dette året, så kan lite formes i ord, før jeg har vært på Sola Strand Hotel. Det er vel få, om ingen som visste at det er mye Tempo historie på dette hotellet. Må få avtalt et møte med ledelsen så snart som mulig.

10. nov 2020

Er fremdeles i 1939 sesongen for Tempo, og ser at der blir jeg nok værende en tid.

I historien som er ført i pennen og formidlet i ord og bilder av flere, så sier man at dette året var det tre Tempoer som het sånn og sånn med den motoren, og litt om hestekrefter og farger, og det er jo helt riktig, for det er offisielle historien.

Men det kan ikke jeg skrive, det vil si at jeg kan skrive det, men jeg må skrive om mye mer, jeg skriver om det som skjedde innenfor bedriftens vegger og tak, og det er jo så uendelig mye mer.

Dette er og en del av Tempoens historie, noe som skjedde langt borte og som skulle påvirke særdeles Tempoen, i lang tid.

Det går mye i tall, som bearbeides og settes i en sammenheng, som gjør at man lettere forstår hvorfor og hvordan.

Det er helt greit å si det rett ut, at nå jobber jeg med slutten, en æra i bedriften er i ferd med å velte over. Årlige forretningsreiser i Europa gir i sin form og innhold en klar og tydelig beskjed, noe er i gjære. Tempoens fremtid vakler, telegrammer sendes fortløpende, og telefonrøret rekker aldri å bli kaldt. Derfor hadde man det berømte møtet på Sola Strand Hotel. 

Men det gikk ikke bare i sort og mørke skyer, det var mange lyspunkt. Sykkelsalget var 7 doblet, man doblet antall ansatte og ble du pensjonist, så fikk du 15 kroner i måneden av Jonas Øglænd. Gikk en ansatt bort, så fikk enken 5 kroner pr barn av Jonas Øglænd.

Pengene rant inn i mengder, kontoer og pengeskap ble fylt opp til randen, mesteparten gikk tilbake til ansatte, til bedriften, til maskiner og utstyr i produksjonen  av Tempoer.

Jeg fortsetter arbeidet med bearbeidelse av bakgrunnsstoff og får dette i rette rekkefølge, før det hele formes i historien om Tempo, i 1939.

12. nov 2020

Sesongen 1939 er skrevet ned, ikke 100% men så langt som mulig i denne fasen. Til nå har jeg skrevet nærmere 50 sider som stort sett tar for seg år etter år, slik blir det ikke i dette avsnittet.

Vi skal nå inni den mørkeste perioden i Tempoens historie, krigsårene 1940-1945. Derfor vil dette avsnittet også omhandle hele denne perioden.

Norge er trukket inn i krigen og alle som en må klare seg så godt man kunne, helst sammen med likestillende, sånn ble det også for Jonas Øglænd.

Sesongen 1939 er skrevet ned, ikke 100% men så langt som mulig i denne fasen. Til nå har jeg skrevet nærmere 50 sider som stort sett tar for seg år etter år, slik blir det ikke i dette avsnittet.

Vi skal nå inni den mørkeste perioden i Tempoens historie, krigsårene 1940-1945. Derfor vil dette avsnittet også omhandle hele denne perioden.

15. nov 2020

Er på ulike hendelser i det første krigsåret som påvirket Tempo på alle måter. Innspillene fra ulike aktører var jo at det sikkert ville gå godt, at Norge ikke ville bli trukket inn i en eventuell storkrig i Europa.

Om Jonas Øglænd sine representanter trodde på dette er heller tvilsomt, men allikevel satte de "tvilen" til side, en om bare for en kort stund.

At jeg fikk så god hjelp fra "Sachs" sitt arkiv, skyldes hovedsakelig at jeg har arbeidet hos Jonas Øglænd.

Helt siden 1990 tallet har jeg hentet inn informasjon fra Sachs, som brukes aktivt i dag.

Tenker på min siste henvendelse og beskjeden jeg fikk, firmaet Jonas Øglænd var ukjent og de "gamle" hadde pensjonert seg eller hadde gått bort, MEN det var en kar, en siste "ansatt" hos Sachs, av gamlekara. Han kom til sitt kontor et par ganger i måneden, han kunne sikkert hjelpe.

Så kom telefonen fra Ruth, nå var han på sitt kontor og ville snakke med meg. Stemmen var av god gammel årgang, litt lav og rustet i kantene, men høflig i all sin form. Han ble så glad for å snakke med en fra Jonas Øglænd. Han spurte etter flere ansatte hos Jonas Øglænd, nesten alle hadde gått bort, han ble litt lei i stemmen da. 

Om hvordan det sto til med Jørgen og Lars Forus, jo sa jeg, de lever og har det så bra. Om Jørgen fremdeles hadde sin gamle veteranbil, var det ikke en A-Ford. Det kunne jeg bekrefte (håper jeg hadde rett)

Så endte samtalen med at han ønsket meg alt godt og at jeg måtte hilse til herr Jørgen og Lars, noe som er gjort. Beskjed til Ruth om at hun måtte bistå herr Holmen så godt hun kunne, var allerede gjort og er dypt takknemlig for all hjelp jeg har fått.

Sitat:

"Jeg har lurt lenge på hvem han var og har aldri klart å finne hans navn, han som møysommelig ført inn i rammeboka produksjonen av Tempo rammer. Men jeg vet "mye" om han, at han kunne Latin og Engelsk, han var glad i sin kone og hadde fått en lederstilling i rammeavdelingen hos Jonas Øglænd. At han var bekymret for den politiske endringen i Tyskland og merket av viktige hendelser i boken. Denne dagen gikk han på jobb som dagene før, og dette skulle bli hans siste dag i det vante, for nå skulle alle andre dager bli annerledes."

17. nov 2020

Jeg er ferdig med 1940, som var et år hvor det skjedde så mye, ikke bare i det Europeiske bilde, men og i Norge hvor følgene ble katastrofale for Jonas Øglænd og særdeles Tempo.

Man gikk ut i markedet med økt engasjement, flere modeller og viste en styrke uten sidestykke.

Allerede i de første månedene av 1940 slo de mest fryktsomme tankene til med full styrke. Men det stoppet i der, det skulle bli enda verre.

Jonas Øglænd og de ansatte ble presset til det ytterste, og man sloss på flere fronter.

Varemerket og motorsykkelen Tempo vaklet, og til slutt var man presset ned i kne.

Men tross alt, så var det et aldri så lite lys i mørket, man brukte det man hadde av krefter for å holde Tempoen oppe i det lyset som fantes, noe man klarte.

Ny oppdatering kommer