Jeg og mitt arbeide, med historien om

                                            Jonas Øglænd

Her er mine dager om Tempo historien, fra

                                   24. nov til 19. desember

24. nov 2020

Da er det krigsåret 1941 som skal føres i pennen. Starter med å si at jeg beklageligvis har vært syk, så da har tiden gått til egenpleie, men er i gassen nå.

Så var det dette året, andre året ut i verdenskrigen og hvordan denne påvirket Jonas Øglænd og Tempo.

Dette året ble et vendepunkt, tidlig visste man at nå gikk man inn i en tid hvor siste rest av komponenter til Tempo ble brukt, og deretter ble hyllene tomme.

Man solgte jo flere Tempo Sport og Luksus, men det var arbeidet med den nye transporteren som skulle bli "redningen", og spør du meg, ikke redningen  for bedriften men for motorsektoren.

Jonas Øglænd inngikk et samarbeid med NEBB fabrikker på Østlandet, heldigvis.

Gi gass i 27 kilometer, før batteriene blir tomme, sa Jonas Øglænd.

Må ha blitt sagt i en særdeles lykkelig stund, for det var få som klarte det da.

Er ''ferdig'' med 1941, så da tas slutten av 1941 rett inn i 1942, nærmere bestemt til datoen 15. januar. 

Tenker han Olav var spent da, sikkert også Jonas Bjarne, og Tor L.. og sett i et større bilde, så gikk det jo bra.

26. nov 2020

Bruker mye av tiden på å finne frem bakgrunnsstoff fra arkivet som nå inneholder

ca 47000 dokumenter, bilder m.m. I tillegg har jeg også et ''hurtig'' arkiv som hele tiden ligger åpent og klar for søk.

I begge arkivene kan jeg bruke søkeord og får dermed opp alle dokumenter og bilder som inneholder søkeordet, så nå kommer tidligere arbeid til stor nytte.

Det sier seg nesten selv, man var nødt til å tenke annerledes og man fikk raskt tilbakemeldinger som kunne komme til Tempoens fordel.

Jeg var heldig som hadde kollegaer som hadde motorsykkelavdelingen som arbeidsplass under krigen. Disse vil ofte gi et ''annet'' bilde enn det offisielle som man finner i diverse bøker, brosjyrer og annen dokumentasjon, som er utgitt av Jonas Øglænd eller i bransjen.

Et innlegg jeg hadde på den flotte Facebook-siden Tempamatørene, ga full uttelling. Vil derfor benytte anledningen til å takke for alle bidrag og påfølgende hjelp via mail.

29. nov 2020

Er så ferdig som jeg kan bli med Tempo i krigsårene 1940-1945. Egentlig er det ikke så mye som kan sies annet enn at det hele er som en lang mørk tunnel. Tempo slet seg gjennom årene og det ble bare verre og verre.

Til forskjell for de tidligere krigsårene, så har han som førte rammelistene markert året 1944 med to streker under. Kanskje han så et lys i tunnelen som han og mange andre klamret seg til.

Denne lille gutten er med på å avslutte Tempo i krigsårene. Han er fremdeles tilstede, men er preget av år.

Min tidligere gode venn Jan Levang som gikk bort så altfor tidlig. Også han er med på å avslutte Tempo i krigsårene.

Når jeg innledningsvis skrev at nå er jeg ferdig med krigsårene, så må jeg ærlig si at jeg mangler litt. 

En historie som omhandler det å holde ut, om å alltid å reise seg opp, og oppnå det som man har drømt om. Det får bli en fin slutt på krigsårene, for det var jo det og det handlet om for folket, under krigsårene.

10. des 2020

Har gått noen dager siden sist oppdatering og det med god grunn. Har brukt mye verdifull tid på å finne frem dokumentasjon for en vanskelig tid, etterkrigstiden.

Til tross for at "bildet" er rimelig enkelt, så er det samtidig vanskelig å forstå de indre prosesser som var den gang og som jeg ønsker å formidle.

Det slik at mitt arbeide nå ikke gjelder kun eksempelvis Tempo året 1946, men årene 1946 til rundt 1949. Disse årene må i lys av Tempohistorien ses under ett.

For en "ussel" tid, et enormt arbeid ble lagt ned for å få kun smuler, og heldigvis, så var dette smuler store nok til å holde liv i varemerket Tempo.

Jeg lærte en "regel" i mitt arbeide hos Jonas Øglænd, i utgangspunktet ment innenfor arbeidslivet og forretningsdrift, men er absolutt og gjeldende i det private:

Du skal tenke deg godt om i hva du sier og hva du gjør, for det kan hende at du skal møte folk igjen.

Når denne "regel" oppsto og av hvem er usikkert, men den har fulgt internt i bedriften i mange mange tiår.

Villiers, en av de eldste leverandørene til Jonas Øglænd. I alle år sto de skulder ved skulder til Jonas Øglænd og har mang en gang rekket ut en hånd når det trengtes. Dette ble aldri glemt av Jonas Øglænd, noe begge parter har hatt stor nytte av.

19. des 2020

Jeg er i Tempoens modellår 1948, som og betyr at jeg er i ferd med å avslutte den utfordrende etterkrigstiden. Om utfordringene var stor i foregående år, så skulle det bli mye verre i 1948, man kan godt si at det toppet seg dette året.

Man kan si farvel til Villiers 9D motorene, og uten tvil, de har gjort sin jobb.

Ikke nok med utfordringene i 1947, så skulle det toppe seg med enda flere nye krav fra myndighetene. Jeg forstår det slik at disse ikke kom fra Veidirektoratet, men sannsynligvis Politiet.

Dette nylige bildet er en del av fabrikkanlegget til Jonas Øglænd den gang, i Sandnes.

Fasaden, høyde og det meste er som den gang. Kontorene hvor ansatte slet seg gjennom den tunge etterkrigstiden var i andre etasje, og lengst til høyre satt toppledelsen. 

Men som kjent, så er man ikke slått før man ikke klarer å reise seg igjen. For Jonas Øglænd sin del, og ikke minst for Tempo, til tross for elendige resultater, så er 1948 det første året man reiste seg opp i full høyde. Tiden var inne for å brette opp ermene, for nå var skinnene lagt, det var "bare" å rulle videre..

Sachs var langt på vei oppe og gå, både i å dominere markedet, og produksjonen var i en voldsom utvikling.

Om du tror at dette gjelder den nåværende situasjonen, så tar du helt feil, for nå er det 50 årene som gjelder, og i dette året i 1948, så har både Jonas Øglænd og Sachs sett det, et nytt forretningsområde er i ferd med å etablerers.