Tekst, Jan Erik Holmen
Utsnitt av forside til brosjyre
Tidligere Jonas Øglænd bedriftsmuseum, og senere forkortet til Øglænd museet har absolutt ikke levd et stille liv.
For å ta dette fra begynnelsen i forhold til meg, så startet det hele en sommerdag i 1982. Min arbeidsplass var i Jonas Øglænd sin egen sykkelbutikk som lå i Storgaten i Sandnes, nesten vegg i vegg med den tidligere sykkel, moped og motorsykkelfabrikken.
Jeg og min kollega Hans Soma sto noen meter fra disken og kikket ut mot krysset ved butikken og pratet om løst og fast.
Inn i butikken kom en eldre rakrygget pent kledd mann, bølget grått hår og briller, en vanlig herremann som hadde gått inn i pensjonistrekkene.
Dette ble mitt første møte med en av Norges fremste på Norsk sykkelhistorie, Rasmus Rasmussen. Med et ansettelsesforhold hos Jonas Øglænd fra 1929 og fremdeles sto på lønningslistene nå 53 år etter, og skulle fortsatt stå der i rundt 60 år, så var han den lengst ansatte hos Jonas Øglænd i all tid.
Rasmus Rasmussen, initiativtaker og en drivkraft til Øglænd museet. Han var født i 1913 og gikk bort i 1999.
Allerede på slutten av 1950 årene kom de første tanker om å samle sammen historisk dokumentasjon i tekst, bilder og gjenstander om bedriften. Når man gikk inn i 1960 årene ble dette arbeid intensivert med tanke på at man sto foran et kommende 100 års jubileum i 1968.
For å synliggjøre og viktiggjøre dette arbeid, ble det dannet en arbeidsgruppe som arbeidet målbevisst videre med å forme det kommende bedrifts museum.
Gjenstander fra en svunnen tid strømmet på fra ansatte og
eksterne som ønsket å bidra. Her en gammel sykkellykt, en karbidlykt fra 1920 årene.
Etter hundreårsjubileumet fortsatte arbeidet med å etablere bedriftsmuseumet og i 70 årene tok bedriftens daglige leder og fabrikkeier Jonas Bjarne Øglænd beslutningen om å frigi lokaler for å innrede disse. Rasmus som ved siden av å arbeide med bedriftsmuseet, arbeidet heltid og som dekoratør hos Jonas Øglænd, et arbeidsinnhold han brukte aktivt i å forme museet.
Rasmus Rasmussen er ferdig med å form- gi museet og er her i ferd med å flytte inn gjenstander som skal stilles ut. Året er sannsynligvis 1981, et år før åpningen.
Foto, ukjent
Sommeren 1982, nærmere bestemt den 9. juni ble åpningsdagen for Øglændmuseet med mange gjester fra bedriften, Sandnes by og langveisfarende, hvor alle skulle kaste glans og anerkjennelse for arbeidet som var lagt ned.
Utenom ledelsen i Jonas Øglænd, var ordfører Sigurd Aarsland og direktør i Norsk Teknisk Museum Torleif Lindtveit tilstede, som alle berømte innsatsen som var lagt ned. I tillegg var og ulik presse som skulle forevige dagen. Museet var lokalisert i Holbergsgaten i Sandnes, noen få meter fra administrasjonen til metallgruppen som betjente varemerkene DBS, Tempo og Bodyguard.
Umiddelbart etter åpningen ble museet brukt aktivt av metallgruppens administrasjon, fortrinnsvis salg og markedsavdelingen, til gjester i all hovedsak forhandlere av DBS, Tempo og Bodyguard.
%20%E2%80%93%20Kopi_j.jpg)
Omtale fra dagspresse etter åpningen
Ordfører Sigurd Aarsland til venstre
koser seg i Rasmus sin omtale av den
røde blyantspisseren, som en dyktig selger klarte å få solgt til ansatt hos Jonas Øglænd.
Foto, ukjent
%20%E2%80%93%20Kopi_j.jpg)
Øglænd museet var et "let og finn'' museum, man måtte bruke tid og ikke bare på de store gjenstandene, men og de små, for ofte var det disse som formet de store ting. Eksempler på dette kunne man finne innen lakkering, formgivning av sykkelrammer og konstruksjon.m Totalt hadde man til utstilling en gulvflate på 250kvm, og bak denne et kontor på ca 10kvm. Selve magasinforholdene, dvs lager for gjenstander var meget dårlige med hensyn til fukt, utfordrende tilgjengelighet og stor fare for at gjenstander ville komme bort.
Her tok senere eier av området Varner Invest grep, han skaffet tilveie flotte lyse trivelige lokaler, ordnet med tilgjengelighet og reduserte faren for at gjenstander skulle forsvinne. Som ny eier av museums lokalene, så ga han museet fri husleie og betalte all lys og varme.
Åtte cm lang pensel av hår fra bever, og bein fra fugl brukt til å stripe/påføre lakk på sykler, rammer, skjerm osv.
Foto, Jan Erik Holmen
Fra utstillingen.
Foto, Dag Magne Søyland
.jpg)
Krambua til Jonas Øglænd en gang i 1870 årene, slik museet så det for seg.
Foto Dag Magne Søyland
Konfeksjonsområdet var også stort, og forbausende i utvikling og tall, lik metalldivisjonen.
Foto, Dag Magne Søyland
En gjennomgang av museets samlinger, utført av Norsk Teknisk Museum, så hadde museet et arealbehov vedrørende utstilling, på ca 1500 kvm.
I forhold til andre museum, så hadde Øglænd museet et godt grunnlag å drifte på, i tillegg til hjelp fra Varner Invest, så fikk museet uvurderlig hjelp fra Øglænd DBS. Øglænd DBS brukte museet aktivt i alle år frem til år 2000. Ofte var det slik at gjenstander ble tatt ut av samlingen og brukt i ulike utstillinger som Øglænd DBS hadde, eksempelvis utstillinger i forb med OL i Lillehammer, ulike messer, utstillinger i restauranter og mye mer.
I tillegg dekket ofte Øglænd DBS kostnader i forb med innkjøp av gjenstander til museet og det mye takket være Øglænd DBS at samlingen er utvidet betydelig i de siste år.
To herrer som har lagt ned betydelig arbeid i å synliggjøre museet og ta vare på samlingen for all ettertid.
Til venstre Rasmus og museets leder Per Øglænd.
Foto, ukjent
_JPG.jpg)
Her er jeg i en yngre utgave, i utstillingen til Ø-klær og Tempo området.
Foto, Dag Magne Søyland
I årene mot år 2000 kom det signaler fra Kulturdepartementet med anbefaling om at mindre museum burde inngå i større museum, dette for å utnytte økonomisk støtte optimalt.
Samtidig med dette var det store endringer i Varner gruppen og Øglænd DBS, noe som medførte at styret i Øglænd Museet valgte å gi samlingen videre til Jærmuseet som hadde kompetanse og resurser til å ta Øglænd museet inn i en "ny tid".
I 2018 er det 150 år siden Jonas Øglænd startet opp som en bedrift, og i den forbindelse har Vitenfabrikken som er en del av Jærmuseet, formgitt en utstilling om og fra bedriften Jonas Øglænd.
Uten fortid, heller ikke en fremtid.
Rasmus og Jan Erik 1982
