Jonas Øglænd as

      Tempo invalide,

fra begynnelse til slutt

11. november 2018 Oppdatert 10. feb 2019

Tekst og bilder, Jan-Erik Holmen

Innledning

Jeg er usikker på hvordan jeg skal starte historien om Tempo Invalide, en spesialmotorsykkel konstruert og produsert hos Jonas Øglænd i Sandnes.

Innfallsvinkelen til historien kan være så mange og sett fra mitt ståsted, så velger jeg å gå tilbake ca 25 år i tid, til midten av 90 tallet og vi er på Vågen i Sandnes, et større område som er preget av Jonas Øglænd sin tidligere komponentfabrikk, produksjonslokaler for Tempo og hovedlager for ferdigproduserte Tempo mopeder og DBS sykler. Et av de siste byggene som ble oppført var hovedlageret på ca 2000kvm. Dette ble oppført vegg i vegg med det tidligere og betydelig mindre lageret som gikk under navnet Lager nr 1.

Som en del av videreutviklingen av området, ble det inngått en avtale mellom den gangs eier og myndighetene om å rive de eksisterende bygg og oppføre den nye Vågen kulturskole.

Bildet er fra Vågen i Sandnes hvor vi ser bygget i midten som er hovedlageret, og til høyre for dette, det gamle lageret nr 1.

Før man startet selve rivningen, så skulle bygget tømmes for leietakere, inventar og annet. Det er i forbindelse med dette arbeidet at Tempoen dukker opp i et tidligere vifterom som hadde vært ute av bruk i flere tiår.

I rommets ene hjørne sto en innretning ca to meter lang og nesten meteren bred. Den var trehjulet og heller i en dårlig forfatning, Tempo Invalide. Det var i denne forbindelse at den ble av meg hentet og plassert midlertidig på sykkelfabrikken på Kvål. Det første ble å spore opp eieren, noe som var helt umulig. Til tross for gjentatte telefoner til tidligere ledere, ansatte og andre, ingen husket denne og ingen kjente til historien, eller hvorfor og når den ble lagret i det gamle lageret.

Når den sto vel på plass og så snart tiden tillot, så var jeg nede for å se mer nøye på den. Altså, en trehjulet innretning, et kjøretøy som tydelig var av eldre opphav.

Helt bakerst et stort skinnsete som var opprevet, og under dette var bensintanken. Rett foran setet var ryggen til stolen som føreren satt i, formet som en stol man godt kunne finne i eldre hjem. Var i skinn med fine nagler rundt og på ryggen bak, et bredt fornikklet håndtak.

Under stolen som var justerbar i høyden, var motoren. Denne så jeg var av den gamle modellen Sachs 98ccm. Giren var en håndgir montert på sideveggen på stolen, og den hadde to gir.

Foran føreren og under hans ben, var en plate i kryssfiner som tydelig hadde vært grå og rammet inn av en metall-list rundt, platen var montert direkte på rammen. I avslutningen foran plata, begynte enden av vindbrettet som via en bøy, gikk opp foran føreren og avsluttet i høyde med styret. Brettet var sort med rustflekker og man kunne skimte en tidligere rød Tempo logo.

Styret var som på en tidligere gressklipper, formet som en T med de vanlige betjeningsorganene gass, clutch, forbrems og lysbryter.

I tillegg hadde føreren en stang rett opp på siden av førerstolen, dette var håndbrekken og fungerte og som brems, men måtte betjenes med å skyve den fremover for å få bremseeffekt.

Ellers var lykt foran, gaffel og alle hjul, som man kan finne på andre Tempoer fra krigsårene og bakover. Det var kun baklykten som manglet og ellers var det noen hull på vindbrettet som jeg ikke skjønte så mye av.

Jeg ble fascinert av Tempoen og tenkte mye på denne. Tydeligvis var dette en unik Tempo som var tilrettelagt for en som hadde en funksjonshemning, tankene gikk straks til denne ukjente eieren. 

Spørsmålene var mange og svarene var få. Hvem hadde konstruert denne, hvor hadde den vært i bruk, hvorfor ble den innesperret i et rom og avlåst. Kunne det være en historie her som var gått i glemmeboken, glemt som Tempoen selv. Og, hvor lenge hadde den stått i dette rommet. 

Jeg var usikker på hvor jeg skulle begynne, så jeg la bort tankene og spørsmålene, lot de rett og slett få hvile. Det jeg ikke visste, var at dette skulle bli starten og inngangen til en unik historie, om en som ikke ga opp, om en som arbeidet utrettelig for å kunne klare seg selv, noen han gjorde til gangs.

Tankene mine går tilbake til en båttur, en båttur med Stavanger museum og gruppen MIR, museumsarbeid i Rogaland. På denne båtturen på en solskinns-varm dag, satt jeg foran på den gamle skøyta, på dørken og pratet med en forfatter. Han sa blant annet, alle bærer på en historie, noen er unike. Han hadde helt rett..

Del 2 sporing og oppstart.

Da er det sånn at Tempoen`s rammenummer alltid er en god start til identifisering, finne grunnlaget for registreringen og ikke minst historien bak.

Rammenummeret var stemplet på den vanlige plassen, på kulehodet foran og nummeret var 54500 og da var det bare å gå rett inn i dokumentasjonen, i dette tilfelle den originale boka for rammenummer på Tempoer.

Forsiden av boka over rammenummer, ført fra 1. april 1939.

Vi blar oss fremover til vi kommer til året 1944.

Utrolig, her står den oppført med rammenummer og produsert 1. januar 1944, og under er det notert at dette er en spesiell ramme/Tempo, en Tempo / motor invalid. 

Da hadde jeg en begynnelsen og kunne ikke fått en bedre start, neste ble å gå inn i Tempo brosjyrene for dette året, eller i nærliggende år for å se om det kunne være noe der som kunne bringe meg videre. Selv om jeg visste godt at krigsårene var en periode hvor dokumentasjon er meget vanskelig å oppdrive, så det ble som tenkt og fryktet, ingen dokumentasjon.

Men, kunne det være en kobling mot sykkel, en kobling som kunne ta meg videre, for ofte er det slike koblinger i historien omn Tempo. 

Turen gikk videre til Øglænd DBS sitt tekniske arkiv, et arkiv som var møysommelig bygget opp av min tidligere kollega Peder Espeland.

Her lå det heller ingen informasjon på årene rundt 1944, men så er det slik at dette er et kjøretøy som føyer seg inn i rekken av kjøretøy som var spesialbygget. Disse ble bygget mot en mottatt ordre, altså ikke mot lager. Dermed var dette modeller som gikk over flere år og tilnærmet uforandret.

Igjen ned i sykkelarkivet på sykkelmodeller uten tilknytning mot et spesielt modellår, BINGO.. Der dukket det opp en brosjyre over en sykkel for bevegelseshemmede. 

Og når jeg blar om kommer dette bildet og fellestrekkene er tydelige. Man har tatt denne sykkelmodellen og brukt den som et grunnlag for å konstruere en mer solid motorisert utgave.

Brosjyren over Invalidevogn fra Jonas Øglænd i Sandnes, og som erfart, den er trykket uten årstall, nettopp for at det er en "flytende" modell.

Nå var jeg kommet et stykke videre, og dette betyr at det er sannsynligvis samme konstruktør hos Jonas Øglænd som står bak begge modeller, sjefskonstruktør Olav Aanestad.

Det betyr at veien videre til å finne ytterligere dokumentasjon går inn i mappa til konstruksjons-avdelingen den gang. Etter noen få uker er jeg igjen i gang med å finne ut. Mappa til konstruksjons-avdelingen blir funnet og blant bilder og annet, så finnes det ingen spor som peker i min retning, bomskudd.

Men, kan det ligge et spor inne i tegnearkivet til konstruksjons-avdelingen, et arkiv over flere titalls tusen tegninger, noen få bilder og annet. Det er ingen dokumenter der som gir en pekepinn mot modell, år eller annet, kun tegningsnummer. En formidabel jobb, men det var bare å hive seg over, begynne i en ende. Etter arbeidstid er jeg på plass og blar og blar i stive ruglete papirtegninger, fingrene blir såre og jeg begynner å bli lei. Etter en tid, så kommer jeg til et "index" arkiv og under ei mappe merket modeller ikke for serieproduksjon, dukker det opp et nr som henviser til et bestemt arkivområde, nesten som et vanlig skuffearkiv.

Kunne det ligge noe der, står foran arkivet og blar forsiktig og blant noen bilder, BINGO.. Der ligger det flere bilder, kunne ikke blitt bedre.

Originalbildet tatt rett etter den var ferdig montert, vinteren 1944.

Vi er nå helt i slutten av 1999 og sykkelproduksjonen til Øglænd DBS går mot slutten og inn i sin siste fase, dette påvirker meg og mitt prosjekt Tempo Invalide.

Jeg har klart å finne ut noe og må samtidig og ta meg av selve Tempoen. Bildet fra den gang blir et godt grunnlag til restaureringen, så jeg kan starte demonteringen, må bare passe på å få merket alle deler godt. Er og heldig å få hjelp av en tidligere kollega, ingenting er som gode hjelpere. Å få den demontert går greit, del for del, skruer og bolter, stor og små komponenter blir pakket ned og lagt i ulike esker av ulik størrelse.

Snart er den demontert til minste del, så blir det å få rengjort, sandblåst og lakkert de ulike delene, samt fornikklet det som skal.

Alle stor og små deler ble lagt i små og store bokser, og merket.

Alle komponenter som skulle lakkeres ble lagt på palle, i åpne esker og fraktet inn til lakkavdelingen. Her ble det ordnet med sandblåsing og det som skulle til før selve lakkeringen. Jeg valgte standard Jonas Øglænd farge sort nr 190. I løpet av dager ble jobben utført og pallen med ny lakkerte komponenter kunne hentes.

Så var det dette med det som skulle fornikles, disse ble rengjort og pusset ned til bestemt nivå og sendt avgårde. Snart kom disse i retur og fremsto som om de kom rett fra lageret til Jonas Øglænd. 

Komponenter som er nettopp tatt ut av esken fra fornikling.

Etter en kort tid, så var så godt som alle komponenter ferdig lakkert, nå var jeg ikke lengre avhengig av Øglænd DBS for det videre restaureringsarbeidet. Alle komponenter ble møysommelig pakker inn i bobleplast og lagt i esker som ble godt merket med hva som var i esken.

Sykkelproduksjonen går nå inn i sin aller siste fase, og det samme gjør min arbeidsplass. Produksjonen blir lagt ned, og stillheten råder. Et utall av gode kolleger er borte og det samme er lyden etter disse. Vognene som frakter ferdige monterte sykler fra produksjonen og ned til lageret har gjort sin siste jobb. Tempo Invalide i sine deler blir lagt i en stor eske tilpasset en palle, blir fraktet bort og lagret tørt og mørkt.

Situasjonen er slik at jeg har mer enn nok med meg selv og min arbeidsplass, og ikke minst min fremtid. Igjen er Tempoen satt til side og på ny skulle årene gå, mange år.

Del 3, han Jan.

Vi skriver 2009, årene er gått, alt for mange og tiden er inne for å påbegynne det videre arbeidet med restaureringen, og ikke minst å få dette avsluttet. Dette begynte med å ta en aldri så liten kontroll av Tempoens tilstand, så turen bar ned til lagringsplassen.

Den sto som den dagen den ble hensatt, på en palle i en like stor eske som var meteren høy, løftet på lokket og der lå den, esker med ulike deler, på siden lå alle deler som var forniklet. Rammen, løse felger, vindskjoldet og mer som var lakkert i sort.

Jeg er flink med historien om Jonas Øglænd og Tempo, men å skru var en svakere side og jeg hadde heller ikke lokaler til å montere den opp i. Da gikk tankene i ulike retninger og løsninger hvor en skilte seg ut, han Jan Levang.

Turen bar ut til Sele ikke lange stykket utenfor Sandnes, hvor Jan og hans familie rådet over en drømmehage på 3 mål, samt diverse lokaler hvor det ene var Jan sitt verkested. Jan satte seg som vanlig i "kontorstolen" og jeg i gjestestolen. Mellom oss en krakk med en utbrettet serviett og dekket opp med kaffi og hjemmelagde kaker (gosj de kakene e goe).

Verkstedet til Jan sett fra forsiden. Inngangsdøren til venstre og bak de to første vinduene er verkstedet. Videre er et lager hvor mesteparten som er lagret er tilhørende Tempo.

Han Jan, bildet er tatt 2010

Med meg hadde jeg det ene originalbildet av Tempoen, og før jeg viste dette til Jan, så fortalte jeg om forløpet, at den ble funnet i et igjenstengt vifterom, om demonteringen og lakkeringen. Jan fulgte nøye med, stilte ikke et eneste spørsmål, kikket vekselvis på bildet og meg. Da jeg var ferdig så sa Jan: Eg kjenne godt te den Tempoen, eg har fiksa an i 1957 då eg jobba på motorsykkelverkstedet til Øglænd, han som eide den hette Johan Østvold og eg kjenne broren.

Jeg visste inderlig godt hva Jan kunne om historien til Tempo og Jonas Øglænd. Men allikevel ble jeg nesten målløs og overrasket. Jan fortalte om Johan Østvold som var fra Sandnes, han var lam fra livet og hadde en tid en sykkel på tre hjul (som er avbildet lengre oppe). At han var ofte i Sandnes med Tempoen og var et kjent innslag i bybildet.

Det som slo meg akkurat da, var at bak denne Tempoen er det en historie, muligens en unik historie og at jeg kunne ikke la denne gå bort. Vi snakket en stund om både Tempoen og eieren. Vi snakket om tekniske løsninger på Tempoen, og den unike historien som bandt sammen eier og Tempoen. 

Men hva skulle jeg / vi gjøre fremover var det store spørsmålet. Jan sa at han som ofte hadde oppdrag for andre, hadde nå rolige stunder, at vi kunne se på dette som et prosjekt. At han kunne skru sammen og bygge denne opp, for 95% av originaldelene var i orden og klar for montering. At jeg skulle være mellommann og gjøre som Jan ba om, og viktigst, jeg skulle skrive ned historien i tekst og bilder. 

Betaling ville han ikke ha, bare det kom frem hans bidrag i både montering, og i historien. Jeg led valgets kvaler, og til slutt kom jeg frem til at vi skulle gjøre som Jan rådet meg til, noe jeg i ettertid er dypt takknemlig for.

Jan studerer bildet av Tempo Invalide.

Da var vi i gang, og Jan sin første kommando var å få levert Tempoen til han så snart som mulig, for han måtte "orientere" seg i mengden av deler. 

Når jeg kjørte derfra, så ante jeg nok ikke helt på hva jeg hadde begitt meg ut på. Historien som skulle komme skulle vise at noen ganger tar livet en annen retning. Historien skulle handle om en som utrettelig jobbet for å få et meningsfylt liv, om det å skape seg mål og nå disse.

Jo, jeg hadde utvilsomt en uro i meg, jeg er ikke historiker og fører ikke pennen med selvfølgeligheter. Men jeg hadde jo lovet og jeg ville stå med det løftet som jeg ga. Like mye som historien handler om en motorsykkel og en skjebne til eieren, så handler historien og om han Jan, en venn og en uslitelig hjelper til det siste.

Del 4, dokumentasjonen.

På sin måte var det befriende å komme til dette punktet, endelig skulle Tempo Invaliden atter frem i lyset, og denne gang monteres opp til sin opprinnelige utgave. Når denne var overlevert til han Jan, så kunne jeg konsentrere meg om dokumentasjonen som var nødvendig for å få denne registrert, men også mer som kunne kaste et lys over Tempoen.

Det første jeg tenkte på var selve navnet på Tempoen, jeg ble aldri fortrolig med navnet Invalide, så jeg besluttet å begrense bruken av dette navnet mest mulig. Jeg vil derfor fremover kunne bruke navnet Tempo`en, en Tempo motorsykkel konstruert for å hjelpe en bevegelseshemmet.

Tempoen er ankommet til Jan ute på Sele, hvor Jan studerer de ulike delene. Kan være han ser noe betenkt ut, men det er kun der og da.

Eske på eske blir båret inn på verkstedet. "bordet" er der hvor den skal monteres opp.

Esker blir åpnet og deler blir sortert ut og gruppert. 

Vi hadde som mål å bruke alle deler på ny, også skruer, bolter muttere og skiver. Så her kom forarbeidet med å merke alle deler godt med.

Så står den der, mer "naken" får du den ikke og er klar for montering.

Jan tar seg en pause i hagen, før han starter med sin del av prosjektet. Med dette lar vi Jan gjøre sitt, for jeg skal ut å finne dokumentasjon.

Da er jo statusen slik at jeg har rammenummer, produksjonsdato og navnet på eieren, Johan Østvold. Ut fra min erfaring så hadde jeg et godt grunnlag å jobbe ut fra, et grunnlag som startet med selve begynnelsen, og da blir det på sin måte lettere å følge Tempoens liv fra begynnelse og videre.

Jan hadde reparert denne en gang i 1957 og jeg vet fra utallige intervju at man husker bedre om man lar hjerne jobbe i fred, sånn ubevisst. Jan nevnte og eierens bror, han mente at denne og kunne hjelpe med historien. Mao så delte dokumentasjonen seg i to retninger, en om historien om eieren, og en om den rent tekniske som omhandler Tempoen og det som skulle til for å få denne registrert.

Først kontaktet jeg Statens Vegvesen, forklarte kortfattet om Tempoen og det jeg visste om eieren. Servicen og hjelpen var av den beste sort, man gjorde et kjapt  søk på rammenummer, navn på eier og navnet på Tempoen, men svaret var nedslående, ingen data ble funnet. Samtidig fikk jeg beskjed om å ringe til Statens Vegvesen i Oslo, de hadde kanskje en tilgang som ikke var digitalisert.

Få dager etter ble så gjort og den hyggelige stemmen og mannen bak sa at han skulle gjøre et søk, jeg skulle ringe tilbake.

Etter noen dager en ny telefon og svaret var som sist, ingen data ble funnet. Men, samtidig fikk jeg og et tips om en nytt telefonummer om et kartotek som ikke var digitalisert, jeg kunne prøve der. Fikk samme gode service og svaret ble som de foregående, man fant ingen opplysninger.

Jeg ble ikke på noen måte skremt, jeg måtte bare gå i en annen retning. Etter 17 år i Jonas Øglænd sitt eget museum, og medlemskap i MIR, museumsarbeid i Rogaland, så visste jeg at innenfor dette området burde det ligge informasjon. Noen kjappe telefoner og raskt havnet jeg på Statsarkivet.

Her og samme gode hjelp. De ba om en mail med så mange opplysninger som mulig, så skulle de jobbe med saken, jeg måtte bare forvente at det kunne ta litt tid. Mail ble formet og lagt ved bilder, bekreftelse på at mailen var mottatt gjorde meg opprømt, jeg følte jeg gikk i en riktig retning.

Fra den dagen Jan fikk Tempoen og frem til dagens dato, så hadde både dager og uker gått, nå ble det ventetid.

Mens tiden gikk, så dukket en tanke opp, kunne det være at jeg hadde noe om dette i mitt eget arkiv, og da må jeg forklare.

Jeg begynte hos Jonas Øglænd i 1975 og fast ansatt i 1980. Historisk interessert har jeg alltid vært, spesielt i historien om Jonas Øglænd. Det har fascinert meg at man i den ene enden kulle rulle inn stålrør eller stoff, og i andre enden kom det ut den fineste sykkel, motorsykkel eller kjole, som alle hadde det til felles, at råvarer var bearbeidet av utallige hender og maskiner. Over årene har jeg samlet på brosjyrer, permer og dokumenter, det andre kastet, det hentet han Holmen.

Dette har aldri blitt sortert og arkivert på en slik måte at det var lett å finne frem i, det lå i esker med til dels feil påskrift om innholdet. Hva om jeg gikk systematisk til verks, fikk dette arkivert på en slik måte at det ble lett å dele med andre.

Før jeg visste ordet av det, ble min datters rom som nå var ubrukt, for hun gikk på teaterskole i Oslo, fikset opp. Ny tapet, maling og det som skulle til for å gjøre dette til et trivelig rom, et sånn Jonas Øglænd rom. Møbler og monter innkjøpt, ny datamaskin og skanner av god kvalitet ble også endel av inventaret.

Dette arbeid med å skanne og dokumentere ble en gedigen jobb som har tatt flere tusen timer og i dag representerer arkivet ca 33.000 dokumenter og bilder.

Kunne det ligge noe her om Tempoen, et arkiv den gang som var nettopp blitt påbegynt en systematisering.

Det var bare å komme i gang, mappe etter mappe ble åpner og innholdet sjekket. Det gikk seint fremover og en dag fikk jeg lønn for arbeidet. I en"mappe" fra produksjonsplanleggingen til Jonas Øglænd lå den flere dokumenter og bilder i en salig uorden. Sprikende årstall og bilder. Her dukker det opp en grå konvolutt og her finner jeg flere bilder av Tempoen, åpenbart i samme serie som tidligere. Konstruksjonen av Tempoen er utført av leder for produktutvikling Olav Aanestad. 

Konstruktør Olav Aanestad hos Jonas Øglænd. Bildet er sannsynligvis tatt i 1942.

Flere bilder som viser Tempoen fra ulike vinkler, og i tillegg tekniske opplysninger i form av mål og belastning.

Jeg er kommet videre, det går i riktig retning og for å komme videre i dokumentasjonen, så kontakter jeg Jan på telefonen og spør om vi ikke skal avtale et møte med eierens bror, Tor Arne Østvold.

Jan svarer at han er helt enig og at han allerede har kontaktet broren og avtalt tid og sted, hjemme hos Tor Arne.

Omtrent samtidig med dette kommer svaret fra Statsarkivet, fulltreff. På mailen fra disse er det lagt ved flere dokumenter, dokumenter som i det store bildet er uvurderlige i prosjektet om nevnte Tempo, jeg priser meg lykkelig over at vi har en slik "informasjonsbank" som Statsarkivet.

Noen av dokumentene som ble mottatt av Statsarkivet, som ble grunnlaget for den senere registreringen.

Med den nødvendige dokumentasjonen på plass, så var tiden inne for å gå i den andre retningen, retningen som omhandlet eieren Johan Østvold. Hvem var han, hva er hans tilknytning til Tempoen, hvordan brukte han denne. Spørsmålene var mange og svarene så langt var få, om ingen.

Jeg så frem til møtet vi skulle ha med hans bror Tor Arne, og tiden fremover skulle vise at noen ganger tar livet en helt annen retning, og om en manns utrettelige arbeid for å skape eget levebrød. 

Del 5, han Johan.

I historien om Tempoen, så er jeg nå kommet til den vanskeligste delen av historien, historien om eieren Johan Østvold i Sandnes.

Det er vanskelig for en ting er å skrive om en teknisk gjenstand, noe helt annet er det å skrive om en person som ikke er blant oss mer. Jeg er redd for å trø feil, for å skrive noe som ikke er riktig, så jeg velger å gå ytterst varsomt frem.

Livet er jo sånn at det kan ta en helt annen retning, en helt annen retning enn det man hadde sett for seg, slik som det var for han Johan. Han var født i 1919 og bodde hele sitt liv i Sandnes. Han var lam fra hoften og var avhengig av rullestol. I den første tiden, om vi kan si den mobile perioden, så hadde han en spesialsykkel. Denne hadde tre hjul og man fikk fremdrift med å bevege begge spakene vekselsvis.

Det er en slik sykkel han Johan hadde den første tiden, beskrevet som en sykkel med to spaker man brukte for å få bevegelse fremover. 

Om Johan hadde denne modellen fra Jonas Øglænd eller fra annen produsent, vites ikke.

Forside fra brosjyren til Jonas Øglænd på som man sa den gang, Invalidevogn.

Utsnitt av postkort fra Langgaten i Sandnes, muligens fra krigsårene. På venstre side av veien, er det Johan vi ser ryggen av.

Dette bringer oss over til Johan sin yngre bror og følgesvenn i alle år, Tor Arne Østvold. Han har i tidligere intervju gitt oss ett innblikk i livet til han Johan. Han tegner et bilde av en person som arbeidet utrettelig for å skape et meningsfylt innhold i det daglige livet. En person som var uredd og som slett ikke ville bli sett synd på. Johan var utadvent og var et ofte innslag i bybildet. Musikk, den gangs populærmusikk var det han likte å lytte til. Men det stopper på langt nær her, han var opptatt av hva som skjedde i samfunnet og fulgte nøye med via dagspresse og andre nyhets kanaler. Han fulgte med i politikken og hans stemme gikk i alle år i Arbeiderpartiets favør.

Han bror Tor Arne fikk ofte oppdraget med å kjøpe Verdens gang og andre blad. Programbladet holdt han og.

Dette bringer oss videre til et hans arbeid som bokbinder, han hadde avtale med Sandnes bibliotek om å binde ut slitte bøker, disse ble levert til han og han utførte arbeidet på beste måte.

I årene som gikk er det flere som har hatt stor glede av hans kvaliteter som bokbinder. Ikke bare reparasjon av slitte bøker, men og til å binde inn årganger av ukeblad og andre.

Så er det samtidig slik at på et tidspunkt kommer vi inn på Tempoen til han Johan og da er vi inne i krigsårene. Det var hans onkel Ernst Østvold som tok initiativ ovenfor Jonas Øglænd om ikke de kunne lage en spesial motorisert kjøretøy til Johan.

Hvem som tok saken internt hos Jonas Øglænd vites ikke, men det er rimelig sikkert at det var daglig leder og fabrikkeier Jonas Bjarne Øglænd som fikk henvendelsen, og at det også var han som tok beslutningen om å bistå Johan, året er sannsynligvis 1943

I ettertidens lys i forhold til firmaets organisering, spesielt innen konstruksjon, så er jeg tilnærmet hundre prosent sikker på at den som fikk ansvaret for konstruksjonen var Olav Aanestad. Jeg er og temmelig sikker på at man brukte sykkelen nevnt og avbildet lengre oppe som et grunnlag for den videre konstruksjonen frem til den endelige Tempo modellen. En av utfordringene må valg av motor ha vært. Som kjent var det motorprodusenten Sachs i Tyskland som var leverandør av motorer til Jonas Øglænd, men denne produsenten var lagt under styring av den Tyske hær. I tillegg ble fabrikken utsatt for massiv bombing av de allierte, og dermed stoppet all levering av motorer til Jonas Øglænd, derfor brukte man en demo motor levert før krigen.

Man ser tydelig likheten i konstruksjon. 

Johan må ut fra dokumentasjonen ha fått denne overlevert i løpet av første halvår av 1944. Tempoen skulle gi Johan økt mobilitet og han skulle få mange flotte stunder med denne. Ved overleveringen så var det Johan sin onkel Ernst Østvold som betalte Tempoen. I all hovedsak ble Tempoen brukt til og fra Johan sitt hjemsted som lå like utenfor sentrum, mao så ble han et kjent innslag i bybildet. 

Johan avbildet på sin Tempo. Bildet er sannsynligvis tatt ikke lenge etter han fikk denne.

En av Johan sine gode hjelpere i alle år var hans 19 år yngre bror Tor Arne. Sammen fikk de mange flotte turer på Tempoen og ikke bare i og rundt Sandnes, men også på lengre turer utover Jæren og helt til Bjerkheim ca 4 mil sørover utenfor Sandnes. Noen ganger måtte Tor Arne hjelpe til når den hånddrevne kicken ikke virket som planlagt, da måtte den skyves i gang. Tor Arne fortalte at i alle disse årene hadde de få problemer med Tempoen.

Når Johan ønsket å handle noe i Sandnes, så ble Tor Arne ofte med som hjelper, han måtte gå inn i butikkene for å handle eller utføre andre ærend.

Man hadde opprinnelig en "fordelerenhet" montert på styre som var med å "automatisere" clutch og gass, men denne ble senere fjernet. Johan hadde og vonde knær som over årene hadde stivnet, så han fikk en pute foran på fotbrettet og som gjorde det mer behagelig.

Her er Johan sin bror Tor Arne avbildet foran Tempoen. Bildet er tatt rundt 1948.

Så er det slik at Johan sitt stå-på humør tar oss med videre til hans arbeid med å selge is. For det var slik at Johan hadde en avtale med butikken Quicken i Sandnes om å selge is. På begge sidene av Tempoens vindbrett var det montert to stativ som kunne klemme fast beholdere som var ca 20x20cm og 60 cm høy. 

Disse fikk tørris i bunn og masse god is over. Så bar det avgårde, Johan og Tor Arne for å selge is, ofte på større arrangement som eksempelvis 1. mai og 17. mai.

Vi ser tydelig stativet på begge sider for å romme beholderne med is.

På disse salgsturene ved større arrangement som samlet mye folk, så var det en ting Johan var meget nøye med, å rydde opp etter is-salget. Mange kastet papir fra isen rett på bakken og Johan ville ikke at det skulle komme negative kommentarer på dette. Derfor valgte de å plukke opp papiret, et arbeid som falt på Tor Arne.

I disse tidligere årene var det ikke offentlige økonomiske støtteordninger, men kommunen ordnet med en ting som Johan likte, kino.

Johan møte opp foran kinoen og ble trillet inn og båret opp til sin "faste" plass, og av hvilke filmer han likte best, så kan det se ut som om at westernfilmer hadde ett fortrinn.

Ellers var ikke Johan en som satte seg ned, han fikk ofte trangen til å komme seg ut og noen ganger måtte han lengre avgårde. En gang og på sykkel, så gikk turen helt til Ølberg, et godt stykke utenfor Sandnes og helt nede ved sjøkanten. En krevende tur for flere på vanlig sykkel, og han gjorde det på sin måte, rett og slett imponerende. Ølberg var en liten fiskehavn med sitt og dette likte Johan. Å se på aktiviteten, hva man gjorde når. En fisker spurte om hvor Johan var fra og da han fikk høre at han kom helt fra Sandnes, så ble han mektig imponert.

Johan og Tor Arne.

Johan var også en lidenskapelig frimerkesamler og hadde en anseelig samling. Etter hans bortgang ble denne testamentert til Sandnes Frimerkeklubb som auksjonerte ut samlingen, inntektene skulle komme klubben til gode, slik som Johan ønsket dette.

Bare renteinntektene fra salget var nok til å betale den årlige leien av lokaler for klubben.

Johan hadde utvilsomt et godt hjerte som skulle og komme andre til gode. Med de midler som var igjen etter Johan, så ble og et annet ønske oppfylt. Like utenfor Sandnes på Riska lå Fjordsyn vanførehjem, de fikk penger til å kjøpe et etterlengtet piano og orgel.

Hvor lenge Johan benyttet seg av Tempoen er usikkert. Han fikk senere bil og dermed ble Tempoen stuet bort. Senere drev han og ei pølsebu i Oalsgaten i Sandnes.  I sine senere år ble bilen ofte satt til side til fordel for sin spesialsykkel, på denne tok han ofte turen ned til Sandnes og ofte til kaien for å se på det yrende livet der.

Senere ble Johan rammet av alvorlig sykdom og måtte til slutt gi tapt, han gikk bort i en alder av 57 år, i 1976.

Del 6, restaurering og montering.

Hos Jan går det fremover, han har fått den nødvendige oversikten og har kommet stykke med monteringen.

Det første som monteres er gaffelen foran som i seg selv består av flere støttestag som skal tilpasses. De opprinnelige boltene er utslitt, så disse blir skiftet ut. Skjermen blir prøvemontert og det hele monteres på rammens kulehode for vurdering, det ser godt ut. Deretter fjernes gaffelen og alt settes sammen slik som det var opprinnelig. Skåler får fett som brukes på konkurransesykler, og deretter blir det hele justert slik at slark og "gnaging" ikke er tilstede.

Jan gjør en siste kontroll av gaffelen.

Mens dette pågår, så blir motoren sendt avgårde for overhaling hos en som kjenner disse motorene godt. Etter han har mottatt denne, demontert og sett over, så blir vi enig om en ca pris. I denne forbindelse må det nevnes at han sa at en slik 98ccm Sachs motor hadde han aldri sett før, så her kunne det komme utfordringer med å fremskaffe ulike deler, vi fikk rett og slett ta det etter som kom.

Dessverre var veiven så defekt at den ikke lot seg reparere, jeg måtte få fatt i en ny, noe som senere skulle vise seg meget vanskelig. Etter en tids arbeid, så viste det seg at å oppdrive en brukt eller ny veiv var umulig, så derfor gikk ferden videre til Kjell Berg på Stathelle. 

Takk og pris for Thorbjørn hos Kjell Berg, han tok utfordringen. Hyller og skap ble saumfart, esker åpnet og lukket. Til slutt satt vi igjen med en veiv som var helt ny, men som måtte "bygges" om.

Heldigvis har vi Tempovenner som kan, Geir Sandnes i Tempoklubben i Sandnes visste råd, er det noe han kan, så er det blant annet temaet veiv.

Han fikk den nye veiven og om jeg husker riktig, så fikk han med den gamle og noen veivdeler. Veivdeler ble byttet ut, tilpasset og kontrollert i alle ender.

Geir Sandnes i arbeid med veiven, han lover den skal bli god som ny, noe den og ble.

Veiven skal kontrolleres.

Jeg kjører skytteltrafikk mellom Jan og ulike forretninger i distriktet, han gir stadig beskjeder, eller om du vil, kommandoer om at jeg må fremskaffe ulike ting. Og etter hvert som tiden går, begynner Tempoen å ta form.

Jan forteller at han begynner "innenfra" og utover. Nå er det bakdelen som skal på plass. Her er deler av kjedekassen og et deksel i sørgelig forfatning, og det samme er tanken. 

Tanken er montert på og det samme er passasjersetet.

Tanken lot seg reparere og det var slett ikke lite med rust som ble fjernet fra denne, men det gikk greit. Passasjersetet var preget av tidens tann, det så ikke godt ut, mye rust og gods som var revet over. Jan mente det beste ville være å bygge opp et nytt sete fra bunnen av og bruke et annet sete som mal.

Selve saltrekket var tørket ut og måtte nyproduseres. Jan gikk i gang med å produsere opp en kopi av det gamle setet, heldigvis hadde han liggende et som sammen med de gamle orginale ville sammen bli et godt grunnlag til å forme et nytt.

Fjærene i selve setet kunne brukes, men de hadde samtidig mistet noe av sin spenst, så jeg valgte å se om jeg kunne få fatt i nye her lokalt i Sandnes. Etter mye frem og tilbake i ulike butikker, så fant jeg fjærer med riktig spenst og tilnærmet lengde,de måtte bare kappes en ørlite.

Her viser Jan hva han har laget av nye deler og sammenligner disse med de gamle. 

Disse to bildene er interessante, for her måtte vi kappe fjærene og lage en ny "søyfe" i enden og denne må være riktig for å unngå knekk av denne sløyfen.

Jan hadde jo arbeid hos Jonas Øglænd i mange år innenfor Tempo, og han husket hvordan verktøyet den gang så ut og virket. Så han kopierte verktøyet og dermed kunne han produsere flere like endesløyfer på fjærene.

Det ferdige setet til høyre og sammenlignet med malen, for meg rett og slett imponerende. 

Så var det disse hjulene som var demontert, hvor felger og nav ble lakkert opp. Disse skulle nå settes og rettes. Igjen gikk telefonen til Thorbjørn hos Kjell Berg og han like positiv som tidligere. Svaret var at jeg med første anledning kunne sende disse ned, så skulle han personlig ta seg av å montere disse opp.

Samtidig, førerstolen, til tross for at denne hadde tørket ut og var temmelig "slitt", så ville vi gjerne bevare så mye som mulig av denne, mao så måtte vi gå til en ekstern som kunne dette. Og igjen hadde Jan i sitt store nettverk en kontakt som mulig kunne hjelpe, Stil Design på Kverneland like utenfor Sandnes.

Stil Design hadde spesialisert seg på å trekke om, restaurere og reparere eksempelvis stoler. Kunder kunne være eiere av rigger i Nordsjøen, kinoer, bedrifter og til våres fordel, kunder fra veteranmiljøet.

Stolen ble nøye gått gjennom, hvordan den var bygget opp, mulig farge og type trekk, nagler og sømmer, vi ble enig om det meste, det var bare å vente.

Stolen er klar for restaurering av en som kan. Ingenting er så fint å se, som godt håndverk, slik som her.

Forsiktig blir stolen demontert, og det som fjernes blir og mal for det nye.

Snart ligger de ulike deler klar på bordet som mal for nye skinntrekk. 

Under skinntrekket og på stolen en overraskelse, han som trekte stolen den gang, har skrevet inn en hilsen. Tror ikke han så for seg at det han gjorde den gang, skulle frem i lyset nesten 70 år senere.

Stolen så naken som den kan bli. Den skal pusses ned, gamle skruer, spiker og nagler skal fjernes. 

Mens stolen er til pussing og maling, og nye skinn er klippet ut, så lager Stil Design nytt trekk til passasjersetet.

Så er stolen tilbake og nesten ferdig montert. Her er det naglene som slås inn, siste hånd på verket.

Dagene har gått med restaureringen av stolen og samtidig har Thorbjørn hos Kjell Berg as, ikke ligget på latsiden.

Alle tre hjulene er montert opp og påmontert dekk og slange, det ser veldig flott ut og gleder meg til å levere disse til Jan, som er opptatt av å komme videre med monteringen.

Kan love at Jan ble mektig imponert av utført arbeid med setting av hjulene. Etter en kort "kontroll" av hjulene, så ble grunnarbeidet av aksling og bremser gjort ferdig.

Jan tar en sjekk av hjulene og er imponert over arbeidet til Thorbjørn.

Bremsene var slitt, så her måtte det til en aldri så liten oppgradering, og da er det godt med egenprodusert verktøy.

Hjul prøvemonteres.

Til tross for at Tempoen er temmelig "grovt" bygget opp, så er det til tider utfordrende å få deler til å passe. Skjermene er montert på en plate som skal hindre vann og søle treffe passasjeren, men den kom i konflikt med hjulene, så her ble det litt sånn "dill dall" men det gikk til slutt.

Til slutt er mye på plass, sakte begynner Tempoen å ta form.

Del 7, en vond motgang, arbeidet fortsetter. 

Tiden går og prosjektet går stadig fremover. Jan arbeider ustoppelig videre og at det går rimelig greit skyldes og at tilnærmet alle deler er ferdig restaurert. Dette betyr ikke at det bare var å skru sammen, for vi møtte stadig "små" problemer og måtte ta riktige avgjørelser. Jan var utrolig flink til å forklare et teknisk problem for så rett etterpå forklare løsningen. Noen ganger kunne han og begrunne løsningen med et historisk tilbakeblikk om hvordan man gjorde det den gang hos Jonas Øglænd.

I så måte var disse stundene hvor skrujern og fastnøkkel var lagt bort og erstattet av kaffe og hjemmebakst, veldig viktige. 

Så var det slik at Jan var rammet av alvorlig sykdom, en sykdom som utviklet seg i feil retning og satte sitt preg på han Jan. I disse stundene ble det viktig og spesielt for Jan og se fremover og sette mål.

For min del ble det og å la Jan bestemme tempoet og målet vi jobbet mot, å delta på Tempotreffet i Dalen. I så måte ble tiden fra nå og fremover preget av både med og motgang, på sin måte arbeidet tiden mot oss. For min del var håpet at Jan skulle få med seg treffet og jeg bestemte meg for at på treffet skulle kun Jan kjøre Tempoen, han skulle få all æren og oppmerksomheten, noe han og fikk.

Så kom dagen med hentemelding fra Posten, motoren var ferdig og klar for montering. Det ble en god dag, dagen jeg leverte motoren til Jan, og han gikk som vanlig, igang med monteringen av denne.

Det elektriske legges opp og kobles til.

Så er motoren montert i rammen.

Gir-overføring monteres. 

Så snart motoren var på plass og koblet opp, så måtte vi over til selve overføringen og det som lå rundt dette. Jan så tidlig at her måtte det brukes mer tid enn tenkt. Kjedekasse og "skvettskjerm" viste seg å være i sørgelig forfatning og "nye" er umulig å oppdrive. Kjedekassen ble utbedret etter beste måte, men "skvettskjermen" umulig å redde, dvs det var bare små rester igjen etter denne, så ny måtte lages.

Først ble det laget skvettskjerm i papp og i ulike løsninger.

Ut fra valgt modell, så ble det laget en i stål, her under prøvemontering før lakkering.

Ikke før motoren var montert og koblet opp, så kom førerstolen, nå begynte vi å se en ende på dette, trodde vi.

Jan tar stolen under nøye kontroll, han ble meget fornøyd med resultatet.

Girhendel er montert på stolen.

Så er førerstolen på plass og det seg jo meget bra ut. Den lange spaken på siden av stolen er bremsen. Med å skyve denne fremover, så bremser man. På toppen av denne en messingskrue som er til å låse bremsen, som håndbrekket på en bil.

Ting ser jo ferdig ut, men slik er det ikke og ofte er det småting som tar tid. Den opprinnelige baklykten var borte, så igjen måtte vi (les Jan) finne en løsning. Etter frem og tilbake, flere telefoner og mailer, så ble en lykt om jeg husker riktig, tilhørende en A-Ford brukt til erstatning.

Refleks hadde vi heller ikke, dvs vi hadde reflekshuset og manglet glasset. Igjen er Jan løsningorientert, et gammelt glass fra en bil, et egetprodusert verktøy og vips er glasset klart for montering.

Klager ikke på den baklykta, har til og med skiltlys.

Verktøyet til venstre, baklykt til ukjent bilmerke, litt tålmodighet og det ferdige resultat.

Så var det dette med registreringen, den hadde jo vært registrert før og det var et ønske om jeg kunne fremskaffe et bilde av Tempoen med den gangs registreringsnummer, hvorfor dette aner jeg ikke.

Etter en del telefoner uten resultat tenkte jeg, det er jo ofte man tar bilder hvor motivet er en ting og hva som er rundt og bak dette er noe helt annet. Kunne det være at familien hadde et bilde som kunne viste det opprinnelig registreringsnummer.

På ny en telefon til tidligere eiers bror Tor og han like positiv som før. Han kunne riktignok ikke huske slike bilder, men skulle ta en sjekk i ymse album.

Resultatet kom raskt, et bilde av familiens hund og i bakgrunnen Tempoen med skiltnummer L16070.

Men tilbake til Tempoen, vi er fremdeles ikke helt ferdige med den bakre delen, nå er det verktøyboksen det gjelder. På bildene fra den gang ser vi tydeligvis denne og nå var den ikke lengre tilgjengelig. For det var slik at disse verktøyboksene noen ganger løsnet pga rust. Så da ble det å lage en ny.  

Så er ny verktøyboks laget og tilnærmet klar for montering.

Nå er det fremparten som skal på plass, da er det igjen helt greit med originalfoto.

Vindbrettet er under montering, her måtte det til noen tilpasninger.

Ser greit ut.

Etter vi hadde montert selve fotbrettet som var i kryssfiner med en kantlist i metall, så skulle vindbrettet tilpasses dettee. Den øvre delen av fotbrettet var i en slik forfatning at vi måtte kappe den øvre delen å skjøte på med ny. Når dette var på plass så var det styre, hjul og lykt som skulle på plass.

Med lykten på plass, så er vi over på det elektriske og her møtte Jan sin begrensning, så her måtte vi hente inn utenforstående ekspertise.

Vi hadde ingen koblinskjema og hadde samtidig gjort minde endringer som medførte behovet for noen utenforstående. 

Vi nærmer oss slutten av monteringen, eller sagt på en annen måte, vi går inn i sluttfasen av restaureringen av Tempoen. På dette oversiktsbildet ser vi at det meste er på plass, mao så er det omtrent kun det elektriske igjen. Så er det og slik at til tross for at vi har måneder til Tempotreffet i Dalen, så er det nok å gjøre. 

Samtidig er det slik at ryktene om Tempoen har spredd seg og noen få har vært på besøk, men flere skulle komme.

Del 8, "besøkende" og monteringen fortsetter.

Utenom selve etterkontrollen, så gjenstår det å koble opp det elektriske, samt finne en løsning på boksene som eieren Johan hadde is i.

Vi starter med det elektrisk da de største utfordringene lå her. Det gamle elektriske anlegget var nå bare delvis koblet, koblingsplater var defekte og det manglet kabler. Mao så måtte vi begynne fra bunnen av.

En som kunne dette var Morten Lura fra Sandnes, en teknisk dyktig mann utdannet maskinmekaniker og ingeniør, og som har to motorsykler hvor den ene er en veteran.

Han var innom verkstedet til Jan flere ganger og med en respektabel tålmodighet og selvfølge, så begynte han arbeidet.

Så er Morten Lura i gang med sitt arbeid.

Noen endringer i forhold til det opprinnelig måtte bare tas.

Jan følger nøye med og stiller stadig spørsmål til Morten om hvorfor og hvordan.

Det var en fryd å se disse to eldre jobbe sammen. De utvekslet teknisk informasjon sammen med gode historier fra en annen tid. Verdt å nevne at de er vokst opp sammen og er således gamle venner.

Vi lar Morten jobbe med sitt for tiden begynner å bli knapp. Vi nærmer oss Tempotreffet i Dalen 3.til 5. juni 2011 og vi har fremdeles ting som skal på plass. Jeg kontakter Statens Vegvesen på Forus for å avtale tid for visning. Jeg gir en kort orientering om Tempoen og prosjektet.

Jeg vil derfor benytte anledningen til å takke disse for en fantastisk hjelp. De var utrolig smidige og strakk seg lengre enn det som strengt tatt var nødvendig. Dette gjelder fra det øyeblikk jeg sto foran personen i skranken til de teknisk sakkyndige inne i hallen og tiden etter.

Jeg får en dato for å vise denne, men Jan får ikke vite denne, jeg ønsket ikke å stresse han opp.

En dag kommer det en telefon fra Kjell Berg as, det er Thorbjørn som skal til området, og vi har det slik at han som regel komme innom meg for drøs.

Vi avtaler dag og når denne kommer, så tar vi turen ut til han Jan og Tempoen. Det ble et fornøyelig møte, og jeg kan si det med en gang, Thorbjørn er en vandrende leksikon om Tempo og har en kompetanse jeg er mektig imponert av.

Thorbjørn i samtale med Jan om tekniske løsninger.

Lyktehuset studeres og her manglet det deler.

Det kom et ønske fra Johan sin bror Tor Arne om at han ønsket sammen med barn og barnebarn ta Tempoen i øyesyn.

Det ble et stille møte og det er ikke godt å si hva som rørte seg i de innerste tanker til Tor Arne. Men en ting er sikkert, de var mektig imponert over arbeidet som var lagt ned og Jan fikk all sin ære for utført arbeid.

Tor Arne til høyre som sammen med barn og barnebarn studerer Tempoens finurligheter, og Jan supplerer med informasjon fra sitt arbeid.

Joda, flere andre kom også, noen kom på sykkel, noen på en Tempo og noen i bil. Felles for de fleste ble at mens kaffe og hjemmebakst ble inntatt, så kom historien om Tempoen og han Johan.

Så var det slik at historien om Tempoen spredde seg videre, noe som endte med at en journalist fikk nyss i historien, kort tid etter var den langveisfarende journalisten Dario Kverme på plass i verkstedet til Jan.

Jan fortalte om sin interesse for Tempo, om Tempoklubben og hvor viktig det var å hjelpe hverandre, slik som man gjorde den gang ovenfor han Johan.

Han fortalte at han husket Johan og Tempoen godt, at han reparerte denne en gang på slutten av 50 tallet da Jan arbeidet på verkstedet til Jonas Øglænd.

Jan forteller om seg, om Johan og Tempoen.

Her viser Jan hvordan bremsene virket og isboksene for oppbevaring av is.

Nå som historien skulle dokumenteres, så gikk turen etterpå til Johan sin bror Tor Arne. 

Tor Arne fortale historien så godt han kunne, ofte måtte han ha en liten "tenkepause" før han svarte, for at det skulle bli så riktig som mulig.

Mye av historien til Johan er bevart ikke bare i bilder, men også i bøker og blader som han har bundet inn. Bildene vi ser på bordet var gode ha, siden de var med å fremkalle gode minner.

Tor Arne ble også intervjuet i selve verkstedet, han beskrev i detalj om hvordan Tempoen var å bruke, om fordeler og den som kunne være utfordrende.

Så må vi gå tilbake til Jan, vi hadde som nevnt tidligere kort tid igjen før visning og avreise til Dalen. Må ærlig si at vi var ikke hundre prosent sikre på om vi skulle nå dette, og tiden skulle vise at denne var ikke helt med oss.

Status nå er at det gjenstår å finne løsningen med isboksene, mindre monteringsarbeid med styret og litt sånn dill dall.

Når det gjaldt isboksene, så møtte vi problemer i forhold til godkjenningen, vi måtte trekke disse inn og bak vindskjerme, samtidig som at det skulle være enkelt å montere og demontere disse.

Feste for isboksene den gang.

Først ble isboksen laget i papp og så justert i forhold til bredde og høyde.

Og slik ble resultatet. 2 isbokser som ble isolert og om ønskelig, kunne fylles med tørris og PinUp is.

På bildet ser vi baksiden av isboksen.

Nærmer en avslutning av restaurering og påfølgende montering kan du ikke komme. Vi er nå bare dager før avreise til Dalen, men først registrering. Dvs at vi må få på plass styret som nå er påmontert hendler og kabler, og pluss sånn dill dall ting. Utfordringen nå er at vi venter på en vital del, det er lite Jan kan gjøre.

Så er det "bare" å vente, da er hagen til Jan og resten av familien en glimrende plass til å tilbringe tiden på.

Del 9, registrering og avreise til Dalen.

Til tross for at prosjektet nærmer seg slutten og at det ser ut som at vi skal nå Tempotreffet i Dalen, så er det og en vanskelig tid.

Jan er tydelig preget av sykdommen og jeg gjør mitt ytterste for å få ting på plass og for å gjøre den enkelt for Jan.

 Han har fremdeles sitt stå på humør og vi har en god tid sammen. Historiene om Jan og Jonas Øglænd kommer stadig og jeg noterer fortløpende. På sin måte er Jan ett godt og verdifullt tidsvitne om Jonas Øglænd. Sånn sett kan man takke Jan for sin "urolighet" han var innom flere avdelinger og utførte ulike arbeidsoppgaver før han kom til avdelingen han trivdes best i, motorverkstedet hos Jonas Øglænd.

Når han i tillegg var interessert i historie og hadde god hukommelse, så var det nettopp derfor han var ett godt tidsvitne.

Jan gjør nå det avsluttende arbeidet med Tempoen, nå er det styret som skal på plass og mindre komponenter som horn, en dings der og en her. 

Når deg gjaldt feste-anordningen for styret, så var det ene festet umulig å bruke og nytt var ikke til å oppdrive, så vi måtte få laget en kopi.

Nytt og gammelt feste, må si jeg er mektig imponert over hva mange kan....

Tempo Invalide er ferdig montert, og fremdeles ønsker Jan å gå over og atter kontrollere og justere.

Kontrollen viste at vi måtte lage en midlertidig løsning slik som bildet viser.

Så er dagen kommet, Tempoen skal ut av verkstedet og etter nærmere 50 år med stillstand, så skal den atter rulle av gårde.

I en liten bisetning, så nevnes det at for å få den ut av verkstedet og gjennom døren, så måtte vi ta av hjulene og setet. Men med god hjelp fra andre, så fikk vi den båret ut og senere monterte Jan på hjul og sete.

Trangt, men det gikk fint med god hjelp.

Så er den ute.

Så har gode hjelpere fått den på plass utenfor.

Et stort øyeblikk, mest for han Jan. Hjulene og førerstol er på plass,  Jan er den første som prøvesitter og får følelsen av hvordan det er å sitte bak styret.

Vi er nå bare noen få dager før visning og det var utrolig at det skulle klaffe så godt, og Jan lar ikke disse to-tre dagene gå uten handling.

Han ønsket å gjøre sin "signatur" og for meg var det helt ok, selv om jeg hadde min plan som Jan var uvitende til.

Blant annet en pumpe i "gull", er helt greit.

Dagen er kommet for visning, vi skriver 31. mai 2011. Den er lastet opp og klar,  jeg og Jan drar avgårde.

Vi er i kontrollhallen, en perm om Tempoen i form av ulike offentlige dokuenter, bilder og annet ligger klar, vi har forberedt oss godt.

Jan venter tålmodig på kontrolløren.

Og Jan forteller historien, en kontrollør ble til to.

Kontrolløren er på plass, en bestemt kar som kunne mye om Tempo, og samtidig en utrolig trivelig kar.

Og to ble senere til en forsamling av ansatte som lyttet til Jan, kikket på doningen, stilte spørsmål og Jan svarte så godt han kunne.

Selve kontrollen var meget nøye, kontrolløren tok flere bilder og noterte ned. Tekniske spørsmål kom og han kunne mye om det tekniske rundt Tempoer.

Skiltet er på plass, det samme nummeret som den gang, L-16070

Registreringen er over og alt er klart for neste og siste etappe, Tempotreffet i Dalen. En god forbindelse, lederen hos SFF lar oss få låne en av bedriftens varebiler til turen, noe som gjør alt mye enklere, en stor takk til SFF.

Jeg ser virkelig frem til turen og har fremdeles målet om å la Jan få all oppmerksomhet på treffet, og jeg er fast bestemt på å holder meg i bakgrunnen.

Fredag 3. juni om morgenen er jeg på vei til Sele og Jan for å gjøre de siste forberedelser før vi drar avgårde samme dag.

Vi rigger oss til i bilen, Jan har med seg kaffe og noe å bite i. I strålende sol svinger vi ut av gårdsrommet og kjører mot Sirdal. Vi har en god stemning og alt ligger til rette for at dette skulle bli en god helt.

Del 10, Tempotreffet i Dalen.

Så er vi på vei til Tempotreffet i Dalen. Det er sommer og solen skinner fra en tilnærmet skyfri himmel. Stemningen er upåklagelig og noen av livets nødvendigheter, kaffe og hjemmebakst er med.

Vi velger å kjøre opp Sirdal og over Suleskaret til Setesdal, så litt norover og deretter over fjellet til Dalen.

På grunn av Jan sin helse, så må vi ha flere stopp på veien for å strekke ut og hvile. Og mens vi kjører, så går praten lett, vi snakker om alt mulig, om Per og Kari, om Tempo og Tempoklubben, om Volvo og banke ut skjermer, vi er innom det meste. Jeg forteller Jan at jeg har ordnet med eget rom for han, slik han har en plass å trekke seg tilbake til ved behov. At han må gi beskjed om hva han trenger og vil, så skal jeg ordne. Etter en problemfri kjøring, så er vi endelig på vei ned den bratte fjellsiden til Dalen. Vi har vært der før og er godt kjent. Vi svinger inn på treffplassen og kort etter får vi tildelt vår plass. Med god hjelp og under Jan sin dirigering, så får vi Tempoen ut og plassert foran bilen, like bak Tempoen rigger Jan seg til med en god hagestol.

Straks kommer treffdeltagere og andre for å ta Tempoen i øyesyn, og spørsmålene kommer fortløpende, og Jan svarer på absolutt alt, Jan er i sitt ess.

Så er vi på plass, vi nådde det akkurat.

Jan ville at vi skulle ha noen skilt som informerte om Tempoen, så ble gjort og man ser disse foran Tempoen. 

Vi hadde flere skilt med ulik tekst, som vi byttet på.

Jeg ble ærendsgutten, så her skulle det hentes pølser og noe å drikke, eller en ny stol og en pute i ryggen.

Når Jan fant stunden inne, så tok han seg en tur på Tempoen i området, altså selve treffplassen eller enda lengre bort, ned til sentrum hvor det til tider var et yrende liv, med Tempoens særegne lyd, så hørte man Tempoen lenge før den kom. Folk smilte og vinket til Jan, og han vinket og smilte tilbake.

 Vi kommer heller ikke bort fra oppmerksomheten til Tempoen og stadig måtte Jan svare på spørsmål, noe han selvfølgelig likte godt.

Jan i bakgrunnen, og de som lurte på hva slags doning dette var.

Så kom lørdagen, etter en god frokost satt jeg og Jan og nøt både stillheten og tiden, vi hadde det så bra som vi kunne ha det.

Noen rusleturer på området hadde vi og, flere Tempoer kikket vi på, noen mer nøye enn andre. Vi pratet med Tempo eiere og andre besøkende. Siden Jan var såpass preget av sykdommen, så ble vi ofte sittende på "vårt" område. Så kom neste post på programmet, alle Tempoer skulle stilles ut i sentrum. Vi fikk start på Tempoen som "knattret" villig, Jan var fører og jeg bak, begge med caps og lettere kledd. Så dro vi avgårde og vel fremme, så fant vi vår plass sammen med andre utstillere. 

Jan fikk ikke være i fred lenge, mange lurte på mye, det ble tatt bilder og enda flere spørsmål kom. 

For meg var det helt greit å være i bakgrunnen, jeg lot Jan styre det hele, noe han gjorde på en utmerket måte.

Det som jeg så gjorde godt, var alle de flotte tilbakemeldingene han fikk på utført arbeid og historien om eieren. Han benyttet også anledningen til å informere om Tempoklubben og om Jonas Øglænd, jo det var en god stund.

Turister som kikket på de ulike Tempoene, stoppet også ved Tempo Invaliden.

Vest-Telemark blad fikk også noen ord med Jan, og bilde ble tatt.

Etter dagens ulike hendelser fra tidlig morgen til sene kvelden, så valgte jeg og Jan å trekke oss tilbake.

Det ble en god natt for oss begge og tidlig søndag morgen hadde vi en solid frokost. Vi tok det veldig med ro, lastet inn Tempoen og annet vi hadde med oss, pratet litt med ulike Tempo entusiaster og siste rester av hjemmebakst ble inntatt. Hagestolene vi hadde med ble lastet sist inn og dermed gjort enkelt tilgjengelig for pauser vi måtte på veien hjem.

Så bar det i vei hjemover, ut av sentrum og videre på veien opp fra Dalen. Hjemveien ble lang og la nok sitt på Jan. Pausene ble flere og ved ett punkt ba Jan meg stoppe, han syntes utsikten var så flott. 

Her ble vi værende en stund for å nyte utsikten og strekke oss litt.

Vi hadde flere pauser på veien hjem og som ofte, så hadde Jan mange historier som knyttet seg til plassen, han var nesten utømmelig i historier og hendelser. 

Omsider kom vi til Sandnes og tok strake veien videre hjem til Jan på Sele, og endelig kunne vi svinge inn i gårdsrommet, vi var fremme. 

Jeg velger å tro at selv om Jan var på så mange måter preget av sviktende helse, så gjorde Tempotreffet han godt.

I tiden etter ble Jan stadig sykere, og samtidig møttes vi flere ganger, det ble en tung tid. 

Den 30. juni 2011 måtte Jan gi tapt for sykdommen, han sovnet stille på Stavanger Universitets Sykehus. 

I tiden etter er jeg dypt takknemlig for å ha fått lov til å kjenne Jan i alle disse årene, for alle de stunder vi har hatt sammen, for alle historiene og for vennskapet.

Jan Erik Holmen, 10. februar 2019

Siste bilde tatt av Jan.